Reisebrev etter et halvt år ved University of Melbourne

Skrevet av Anna-Maria H. Stenseth

Vi kom til Melbourne i begynnelsen av desember 2018. Takket være UiT – Norges arktiske universitet og NAFOL, hadde jeg fått finansiering til et opphold ved University of Melbourne (UniMelb) i Australia i sju måneder. Samboeren min, Kåre, skulle ha sin forskningstermin på Bureau og Meteorology i samme by. Endelig var det sommer igjen og sjøl om ikke varmen slo imot oss da vi kom ut fra flyplassen sent på kvelden, så følte vi den milde vinden som befriende med tanke på at vi for ti dager siden hadde forlatt et Tromsø som akkurat hadde fått sine første centimeter med nysnø.

Bakgrunnen for oppholdet var at jeg ønsket å få mer innsikt i, og kunnskap om både rural- og urfolksperspektiver i utdanning. Jeg visste at dette var viktige forskningsfelt i Australia. Siden UiT, institutt for lærerutdanning og pedagogikk, og UniMelb nylig hadde innleda et samarbeid, var jeg så heldig å få tilgang til ressurspersoner på UniMelb som hadde kunnskap om, og tilgang til, disse forskningsfeltene.

Ankomsten i Melbourne var både spennende og litt skremmende. Ville leiligheten være slik som presentert på bildene og, ville den overhodet være der? Vi tok taxi fra flyplassen siden vi ikke visste hvordan vi skulle finne frem til Barkly Street, gata som skulle være vårt hjem de neste sju månedene. Taxisjåføren slet litt med å finne den eksakte adressa. Men så, mellom trærne ut mot gata så vi huset som vi gjenkjente fra nett. Etter en lang reise hadde vi endelig funnet frem til vår leilighet. Leiligheta var lita, men veldig koselig. Den var lys og fin, og jeg satt stor pris på at det hang kunst på veggene og at det var bøker i hyllene. Her kunne vi fint slå oss til ro de neste månedene.

Fasade på hus med gatekunst- foto

Fasade på hus i Fitzroy

Vi fant fort ut at vi bodde i en nokså rolig blindvei uten mye trafikk, men likevel svært nært både den italienskpregende Carlton Street og det hippe området Fitzroy. Huset, som blant anna inneholdt vår leilighet var velholdt og fin. Til å begynne med tenkte vi på Fitzroy som rotete og uten noe form for plan hva angikk hus og fasader. Rett nok er det ikke så mange høyhus der, men husene som ligger tett inntil hverandre langs trafikkerte gater inngir et noe forfallent inntrykk. Etter hvert innså vi at fasadene ga et helt galt inntrykk av bydelen. Den er ikke det minste forfallen. Den er til alt overmål levende, pulserende og kul. Den er prega av flotte, talende, meningsgivende gatekunst av høg kvalitet. Området har også små, koselige kafeer og restauranter med god mat. I tillegg fant jeg ut at det var mange fine, små butikker som solgte klær og annet som du ikke finner andre steder. Vi befant oss i en kulturell ‘hot spot’ og jeg kunne bare suge til meg alle inntrykk, for en lykke!

På Carlton er det matbutikker med et ganske godt utvalg, i tillegg finner vi mange italienske delikatessebutikker som selger alt hva hjertet måtte begjære av gode oster, olivener, oljer samt anna snacks. Her ligger også de gode pasta- og pizzaplassene. Vi fant raskt ut at vi ikke kom til å forlate Melbourne sultne. I tillegg til dette er det en flott bokhandel som selger de mest spennende bøker innen mange ulike sjangre.

Trapper. fotoEtter å ha gjort meg litt kjent i området og funnet ut at det ikke tar mer enn tjue minutter å gå til universitetet, er det klart for mitt første møte med Professor Elizabeth McKinley som skal være min veileder dette halvåret. Hun har bedt meg om å komme til hennes kontor som ligger i 7. etasje på 110 Leicester Street. Jeg ankommer stedet klokka ti og går inn, tar heisen opp til 7. etasje og blir møtt av en stengt dør. Her er dørene inn til de ulike etasjene låst, så når du går ut av heisen, så kommer du deg ikke inn gjennom glassdørene du møter uten å ha nøkkelkort. Heldigvis kommer Liz og møter meg. Hun viser seg å være en blid og imøtekommende kvinne som ønsker meg velkommen med et stort smil. Det vises tydelig at hun vil at jeg skal oppleve det som trygt og godt å komme hit. Hun får ordna med en pult til meg ute i det åpne landskapet sammen med stipendiater, førsteamanuenser og andre akademisk ansatte. Det er liten aktivitet på området for tida, mange har sommerferie og universitet åpner ikke før den andre februar. Likevel introduserer hun meg for de som er der og som hun tenker at jeg kan ha nytte av å snakke med. Slik kommer jeg i kontakt med Sophie Rudolph som underviser i Indigenous studies og som har skrevet en PhD avhandling om Aboriginies, i tillegg får jeg kontakt med Hernan Cuervo som jobber med ungdomsforskning. Det skal senere vise seg at jeg kommer til å snakke en del med Hernan og at jeg skal undervise på kurset til Sophie.

I tillegg til å være en del av miljøet på UniMelb og få innpass i både lesesirkler og skrivekurs for stipendiater, fikk jeg også reist en del ut i feltet. Men før jeg kom meg så langt så dro vi på noe så ukjent for oss som et julecruise fra Melbourne til Adelaide, Kangoroo Island og Tasmania. Det var en fantastisk opplevelse, her fikk vi se et unikt dyreliv og ellers nyte en svært annerledes jul.

Tilbake i Melbourne begynte dagliglivet som stipendiat i et fremmed land å gå seg til. Jeg fikk gleden av å arbeide sammen med stipendiater og forskere som viste veien inn mot andre perspektiver slik jeg kunne utvikle egen forskning, samt at jeg opplevde både personlig og faglig utvikling. Noe av det mest givende var å få anledning til å se skoler som var forskjellig fra de jeg kjenner til fra Norge.

Skulptur ved inngangsparti, te puia. Foto

Inngangspartiet, Te Puia

Det første skolebesøket gikk til New Zealand og den lille byen Rotorua, som viste seg å være et sentrum for aktivitetsturisme. Jeg besøkte Te Puia, New Zealand Maori Arts and Crafts Institute som ble grunnlagt i 1920. Her fikk jeg se hvordan elevene arbeidet med treskjæring, veving og annen tradisjonell håndverk og kunst. Jeg fikk et innblikk i hvordan de tenkte omkring bevaring av kunst og kultur, samt at jeg fikk følge deres ulike håndverksprosesser. De fortalte om hvor viktig det er å bevare treskjæringskulturen, som for dem er en måte å ta vare på og videreutvikle Maori-kulturen. Her ga de også et innblikk i hvordan de bruker tradisjonelle teknikker for veving.

Jeg fikk også anledning til å reise til The Northern Territory, til Nhulunby som er lite et tettsted bygd opp rundt gruvedrift. Fire dager tilbragte jeg på et lite sted som heter Yirrkala. Her er det en internatskole, nærbutikk og et galleri der de stiller ut Aboriginal kunst. Det er kun aborginies som bo her, i tillegg til noen lærere og deres familier. Gata jeg bodde i er kjent som «Teacher Street» fordi det er her lærerne bor, og jeg var så heldig å få låne huset til en av lærerne som var ute og underviste i et av Homelands denne uka. Første dagen fikk vi servert middag på internatskolen, her er alle elever aboriginies. Noen bor i landsbyen, mens andre bor på internatet og kommer fra steder lengre borte.

Lærerutdanninga på UniMelb har i lengre tid hatt et nært samarbeid med skoler i området, og flere av lærerstudentene som har praksis i dette området velger å dra tilbake etter endt utdanning. I Yirrkala fikk jeg se hvordan man kan drive undervisning i svært rurale områder. Her satt lærerne sammen og planla undervisninga, på en ‘skole’ brukt til det formålet, for så å reise ut til Homelands for å undervise fra mandag til torsdag. Vi fikk være med ut til et Homeland, bosatt av aboriginere, der en lærer og assistenten, som var fra den lille byen, samt lærerstudenten som var der i praksis, underviste elevene i alle fag på alle trinn. Her var det elever fra 6-16 som fikk tilpassa opplæring.

For å komme oss til den idylliske, lille byen måtte vi kjøre i vel to timer i tidvis ulendt terreng og på dårlig veier. Faktisk havna vi i et gjørmehull på veien og ble sittende bom fast, eller «boongy» som de uttrykte det. Her sto vi da, midt ute i ødemarka uten telefondekning, i stekende sol uten å vite om, eller når hjelpen kom. Det var langt til nærmeste landsby og ikke tilrådelig å gå. Vi prøvde på ulike måter å komme oss ut av gjørma uten å lykkes. Da var det ikke annet å gjøre enn å vente. Vi speida etter småfly som vi kunne signalisere til, lytta etter motordur- men det var tyst, vi hørte kun skogs- og dyrelyder. Vi slo oss ned under et tre og jobbet med ulike prosjekter. For å gjøre en lang historie noe kortere, – etter et par timer kom hjelpen i form av to biler som skulle til samme landsby som oss. De fikk trukket oss ut av gjørma, så da var det bare å fortsette til landsbyen. Da vi kom frem ble vi møtt av læreren, assisten og studenten. Vi fikk sett oss rundt i det fine skolebygget, og ble etter hvert introdusert for elevene som var noe skeptisk til tre voksne damer. Etter noe tid fikk jeg god kontakt med elevene som viste meg hvordan det var å gå på skolen her. De fortalte om en skolehverdag som var knytta til stedet. De lærer ferdigheter som de har behov for når de bor slik de gjør, her var det tid til både jakt og annet faglig arbeid. De lærte om egen kultur, samtidig som de lærte om resten av verden. De fikk undervisning på engelsk, som er et fremmedspråk for dem, dette ble oversatt av assistenten til det lokale språket, et språk som er høyst levende og som alle i området praktiserer. Det at engelsk er et fremmedspråk som ikke alltid har presise ord for det de prøver å ordlegg kom tydelig frem i visse situasjoner. Da brukte de det lokale ordet i engelske setninger.

I Nhulunby fikk jeg også besøke skoler i lokalmiljøet der elever fra ulike kulturer gikk på samme skole. På den store sentralskolen, som hadde elever i alderen 13-18, var det av ulike grunner en egen klasse for elever med urfolksbakgrunn.

Tavle med timeplan. Foto

Globaliseringsutrykk i Rural Australia

Perioden i Melbourne ble i grove trekk brukt til å få kunnskap om ‘indigenous education’ og til å jobbe med artikkelen min som handler om ‘indigenity’. I prosessen med artikkelskriving var Liz, sammen med flere kolleger på universitetet, til god støtte og hjelp. Jeg hadde ikke sittet her i dag med samme innsikt i utdanning og urfolk og rural utdanning uten det innholdsrike oppholdet ved University of Melbourne. Derfor vil jeg rette en stor takk til UiT – Norges arktiske universitet og NAFOL som har gjort det mulig for meg å dra på dette utenlandsoppholdet.

Top