Reisebrev fra University of California San Diego

Skrevet av Tuva Broch, 2016

4 Desember 2015 satte jeg avgårde med mine to barn på 3 og 7 år, destinasjon La Jolla California. For en drøm, for et eventyr vi la ut på. Jeg har tidligere gått på High School og gjort feltarbeid i USA, og som 3 åring gikk jeg i universitetsbarnehagen som sønnen min skulle inn i nå. Alt lå til rette for noen fantastiske 8 måneder i et land jeg har mange gode minner fra. Det oppstod snarlig en realitetsorientering. Å reise med barn og være alenemor førte til kultursjokk, først ved skolestart i desember, så barnehage innkjøring også var det disse universitetskursene jeg skulle ta da.

Skolen til min datter ligger rett over veien, den er stor og fin og med mange uvante regler. Dagen starter på matten der de må presse sine små kropper inn i ruten sin som er markert på teppet. Kommer eleven for sent stenger skolens jernporter seg og hun eller han som heseblesende ankommer porten blir forvist til rektors kontor. Uten unntak kom foreldre sprintende med unger på slep i siste minutt, vakten lo smilende «hurry hurry» og så kommer det alvorlige fjeset og elever så på henne med store triste øyne «Oh no! You need to go to the office!». Min datter kunne ikke mye engelsk ved ankomst, men etter en måned var hun ganske så sikker på at hun hadde fått kjeft i et friminutt og forklarte meg situasjonen. Jeg måtte le og sa kanskje har du misforståtte noe? Dagen etter spurte jeg læreren «Er det slik at min datter måtte sitte på gresset og tenke gjennom sine handlinger i går etter å ha løpt på asfalten?» hun ser alvorlig på meg «Åh ja, det er farlig å løpe på asfalt. Elevene kan skade seg, de skal bare løpe på gresset». Når det er sagt har vi ledd mange ganger av regler som dukker opp og min datter stortrives på skolen, selv om hun heller ikke får danse i regnet eller leke i sølepytter. Og noen ganger er det for kaldt her i California, så kaldt at de bør holde seg inne.

Så var det barnehagen da, dette var det tøffeste. Reiser du til USA må du være klar over at barnehage der ikke er det samme som i Norge. Min sønn har ikke sovet om dagen på over et år, nå skulle han sove eller ligge stille i 2 timer hver formiddag. Som på skolen var ingen ute og lekte om det regnet eller var litt surt, men heldigvis hadde de et tak å holde seg under så de fikk luftet seg selv når været var dårlig. I barnehagen er det faste rutiner hver dag, og uten unntak er alle aktiviteter rettet mot læring. Barna skulle levere bokrapport på fredager slik at de kunne øve seg til skolestart, 45 min hver dag hadde de skolebord hvor de øvet telling, farger, former og bokstaver. Lærerne er tydelige autoriteter som på ingen måte løper og herjer med ungene, men de har et trygt fang når noen slår seg. Det er merkverdig rolig i barnehagen, ingen skriking til hverandre, ingen kasting av leker og ingen som hyler «jeg vil ikke». Først var alt litt skremmende, men så har jeg lært meg å sette stor pris på roen. Og sønnen min har gode venner, en favoritt lærer, haner  ikke utslitt ved henting og gleder seg for tiden over avdelingens kjæledyr – to små fisk og en kreps.

I januar kunne jeg prise meg lykkelig for at en god venninne og hennes familie bestemte seg for å kaste seg på eventyret. De bosatte seg fem minutter unna og stilte opp fra første stund. Slik kunne jeg hele første semester delta på Professor Parish og Varma sitt grunnkurs innen psykologisk og medisinsk antropologi som endte mellom 18.30 og 19.00. Og til alle oss norske studenter, om vi tror vi har mye å lese- tro om igjen. Jeg har aldri før hatt så mye på pensum! Det og å komme uforberedt var ingen mulighet. Så første semester gikk til lesning og å komme seg inn i en ny terminologi. Samtidig har jeg hele veien fulgt en seminarrekke ledet av Professor Jenkins for ansatte og studenter innen psykologisk og medisinsk antropologi. Her tok det lang tid før jeg våget å gripe ordet. Det er noe med alle disse store navnene, Professor Jenkins, Csordas, Friedman og Parish, en litt surrealistisk opplevelse å sitte der, liksom «likestilt» rundt samme bord. Etter drøye fem måneder gutset jeg til og hadde et times innlegg med påfølgende diskusjon på seminaret, om hvordan ungdom opplever farger i landskap de reiser gjennom på sine aktivitetsdager med Friluftssenteret i gamle Oslo. Dette var en nervepirrende opplevelse, men vel vert det.

Og om jeg skulle anbefale noe i forhold til å gjeste et universitet, så er det å ha noe klart å presentere og slå til i begynnelsen av oppholdet. Innlegget åpner dører og gjør det enklere å ta og få kontakt med ansatte og studenter. Å snakke om norsk friluftslivspolitikk i USA er det mest skremmende, men kanskje også det lureste jeg har gjort siden jeg kom. Å få et utenfrablikk på friluftsliv var gull hvert å ta med seg. Melkesjokolade for eksempel, hvem har tenkt på at den er med på å forme identiteter, hvordan vi ser hudfarge og hvordan vi tolker farger? Jeg ble også invitert med og hadde innlegg på en internkonferanse for ansatte og studenter fra UCSD og UCLA, i år var konferansen i LA. Her fikk jeg sjansen til å møte Professor Hollan, Throop, Mattingly og Mageo. Alle ble overraskende nok inspirasjonskilder som tok seg tid til å prate med meg, diskutere og komme med konstruktive tilbakemeldinger på arbeidet mitt.

Å få være en del av fagmiljøet ved UCSD har vært en drøm siden masterstudiet, og det har gjort inntrykk, gitt meg utfordringer og pushet meg videre i skriving og litteratursøk. Jeg dro kanskje noe naivt over havet alene med to barn, men det til tross, har det gått over all forventning Jeg tror nok at både barna og jeg har kommet litt sterkere og litt klokere ut av dette oppholdet. Om jeg kan gi et tips til deg som skal dra av sted som gjesteforsker må det bli:

  1. Ta deg tid til å finne et sted som representerer mer enn en forsker du ønsker å ha kontakt med
  2. Ordne bolig, skole og barnehage før du drar
  3. Ting tar tid om reisen går til USA, om du ikke har social security number, og mest sannsynligvis må du ta førerkortet på nytt
  4. Vit at det tar 2-3 måneder før du klarer å komme ordentlig i gang om du reiser med familie. Ting tar tid, men ikke fortvil- Det går fremover og bare det å lese og lytte tar deg til «nye» steder.

Tusen takk til Nafol og NIH for reisestøtte, til Tante Helen som delte de første og tøffeste to ukene av oppholdet med oss, Tonje og Morten som har vært en stor trygghet å ha her borte, mor og far som har kommet i til sammen 9 uker og hjulpet meg slik at jeg har kunnet delta på konferanser og ha lange arbeidsdager.

God tur til dere som er på vei ut i verden på let etter faglig inspirasjon og eventyr!

Beste hilsen Tuva

Top