Reisebrev fra Sør-Afrika

Skrevet av Audun Mollan Kristoffersen

En reise i kontrastenes land i kontrastenes tid

En tom flyplass i Frankfurt. Ingen folk. foto

Å reise i en pandemi er i seg selv kontrastfullt, det er motstridene og uforenelig. Et leserinnlegg av Ragnar Semundseth, som jeg leste før jeg dro til Sør-Afrika, den 30. april 2021, minner meg om nettopp dette kontrastfulle. Ut fra egne erfaringer går Semundseth gjennom 10 reisetips. Tips etter han har gjort seg etter reiser mellom Brüssel og Nordre Aker tilknyttet jobb, midt i pandemien. I reiseråd 1 heter det: «Planlegg i god tid». «Reiseråd 2. Stryk punkt 1». Og etter å ha gått igjennom syv andre reiseråd, ender han opp med reiseråd nr. 10 «Vurder å bli hjemme neste gang» . Da jeg leste det opplevde jeg at leserinnlegget hans uttrykte presist hvordan det føltes å planlegge et 9 måneders utenlandsopphold i Sør-Afrika for min partner og meg. For det kjentes på et tidspunkt umulig, uforenelig, nesten konfliktfullt. Kanskje bildet ovenfor, tatt på et tidspunkt hvor det vanligvis myldrer av folk der, stedet, Frankfurt internasjonale lufthavn, et knutepunkt for reisende i hele Europa, tatt fredag den 30. april 2021, kl. 18.30, uttrykker nettopp dette. Mulig resten av Europa hadde gjort som Ragnars råd, valgt å bli hjemme?

Hadde det ikke vært for at min partner, Kathy Barolsky, født og oppvokst i Johannesburg, har innsidekunnskap om landet og folket jeg skulle reise til, hadde kanskje jeg og blitt hjemme? Men på grunn av henne kjentes den lange veien etter hvert som en farbar vei selv midt i en mildt sagt svært usikker periode. Men som sagt, den 30. april 2021, reiste jeg den 11 000 km lange veien, fra mitt vante liv i Trondheim til Cape Town. En reise som vanligvis tar litt over 15 timer, men som i mitt tilfelle varte i 30 timer på grunn av lite trafikk og få korresponderende flyvninger.

Nå er jeg ca. 6 måneder ute i mitt utenlandsopphold. Hva vil jeg trekke ut, løfte fram av et opphold i kontrastenes land i kontrastenes tid som stipendiat? For Sør-Afrika er nettopp et kontrastenes land. Det er et land det er vanskelig å beskrive med få ord eller ensidige fortellinger om ulikhetene eller mangfold, som på mange måter kan sies å kjennetegne landet.

Utenlandsoppholdet er støttet av Forskningsrådet, og selv har jeg tilknytning til både University of the Witswatersrand i Johannesburg og University of Cape Town. Begge universitetene har kunstfaglige institutter, Drama for life og Centre for theatre, dance and performance studies. Instituttene er kjent for å bruke anvendt kunst i sin undervisning og forskning mot segregering og diskriminering i post-apartheid Sør-Afrika. Oppholdet og tilknyttingen til universitetene har imidlertid vært preget av pandemien. Jeg har ikke vært fysisk i kontakt med noen av instituttene, bare digitalt. Samarbeidet med avdelingen i Cape Town har blitt preget av uforutsette hendelser, og ingen digitale henvendelser, siden juni, har blitt besvart. Kontakten med Drama for life i Johannesburg har derimot vært svært godt. Der har jeg har deltatt på digitale konferanser, har hatt forelesninger, og jeg håper å kunne innlede et framtidig samarbeid før jeg forlater Sør-Afrika i februar.

Det første som slo imot meg da jeg kom hit i mai er kontrastene mellom fattige og rike. Og på grunn av Covid-situasjonen har kontrastene blitt enda større, levekårene for fattige enda vanskeligere. Et kort søk på Internett viser hvor ufattelig store forskjellene er i Sør- Afrika . Det er lett å få øye på de mange tiggeren som sitter i hvert lyskryss, både i Cape Town eller Johannesburg. De er også godt synlig når man passerer en av de mange Townshipene, hvor majoriteten av den svarte befolkningen fortsatt har sitt bosted. De står i grell kontrast til de privilegertes boligene, der majoriteten av hvite bor. De er trygt plassert bak høye strømgjerder hvor de kan kjenne seg trygge for volden som utspiller seg som et resultat av den lange segregerings- og apartheidhistorien landet har.

Townshio. Mange brakkehus langs en vei. foto

Samtidig med utryggheten som volden skaper, så er kreativiteten, uttrykksfullheten, dansen og musikaliteten også i øyenfallende. Jeg forstår denne uttrykksfullheten som en overlevelsesdrift. Her en dag så jeg en renholdsarbeider hjelpe en avfallsbil i det den skulle rygge inn i en enveiskjørt gate i for å tømme avfallsbokser som sto lengre oppi gaten. I det den rytmiske ryggelyden fra avfallsbilen begynte å pipe, begynte renholdsarbeideren å danse til de rytmiske lydene, samtidig som han hjalp avfallsbilen med å manøvrere trygt bakover. Hendelsen er ikke enestående hendelse. En slik kreativitet og uttrykksfullhet kommer ofte til uttrykk på ulike vis i det daglige.

Handlenett med teksten: a pendemic of possibility. Foto

Jeg måtte derfor kjøpe dette handlenettet når jeg oppdaget det på en cafe i Johannesburg. Om man ikke nødvendigvis har kjent seg optimistisk og håpefull hele tiden i denne pandemien, så viser handlenettet på en morsom kreativitet. Noe som for meg vitner om en sterk overlevelsesdrift, en drift etter å muligheter der de finnes i en hverdag som ikke bare er enkel for svært mange.

Samtidig med at den positive kreativiteten utspiller seg, har jeg også sett og opplevd en annen side hvor kreativiteten og overlevelsesdriften har hatt et destruktivt fortegn. Den 12. juli satt jeg mesteparten av dagen i spenning foran TV-skjermen.

Skjermbilde fra nyhetssending. Mann prøver å få med seg tv inn i en liten bil. Foto

Der ble vi vitne til hvordan volden og frustrasjonen spilte seg ut for åpen scene. Det var opptøyer i to provinser i Sør-Afrika. Opptøyene førte til at store folkemengder stengte av veier, robbet kjøpesentre og satte fyr på kjøpesentrene i etterkant. Over 300 døde i sammenstøtene og ødeleggelsene var ufattelige. Opptøyene var så kraftige og hadde så mange involverte, at politiet ikke kunne hindre at kriminalitet eskalerte seg for åpen scene. Kl. 17:34 den dagen så jeg «live» hvordan en mann prøvde å ta med seg sin nye eiendel hjem, en nettopp stjålet 58 tommers flunkende ny tv. Det var absurde scener og journalisten til eNCA prøvde å få et intervju med mannen midt i det tyveriet han utførte. Myndighetene måtte sette inn 25000 soldater for å klare å få slutt på opptøyene, som endte et par dager senere. Det sies at bakmennene, som er støttespillere til den fengslete tidligere presidenten Jacob Zuma, har vært arkitektene bak opptøyene. Men ulikhetene, fattigdom, raseri og sult, har vært et vesentlig drivstoff til det som utspant seg. Dette var de største opptøyene siden Sør-Afrika ble et demokrati i 1994. For meg er det likevel to samfunnsproblematikker som har blitt klarere i og i etterkant av opptøyene. Den ene er hvor segregert Sør-Afrika er. Da hendelsene skjedde satt jeg 30 minutters kjøring fra et kjøpesenter hvor noen av opptøyene utspant seg. Dette var en sterk kontrast til hvor vi bodde, trygt bak høye gjerder i et rolig nabolag, og hvor man ikke hørte andre lyder utendørs enn fuglekvitter. I min nærhet var det ingen tegn på at noe voldsomt foregikk i nærheten. Kanskje bortsett fra lite trafikk i gatene og at det var en usedvanlig stille dag. Den andre problematikken som ble tydelig for meg er at selv om hendelsen har vært omtalt i media i etterkant, og selv om myndighetene har nevnt at det er bakmenn som står bak hendelsen, er det likevel, for meg som nordmann, bemerkelsesverdig stille om en hendelse som har skaket og rystet en hel nasjon. Venner av min samboer, ulike mennesker vi leier hos eller mennesker jeg har møtt fra universitetet, tror det er en politisk kamp innad i ANC som gjør at man aldri helt vil få vite hvem som står bak dette opprøret. Det står for mye makt og prestisje på spill for mange. Narrativen som jeg leser og lytter til av folk rundt meg i denne konteksten forteller meg om en resignasjon og en oppgitthet til det politiske lederskapet i landet. Og når det er valg nå i november er dilemmaet jeg hører, «hvem andre er et reelt alternativ å stemme på, enn ANC?».

Installasjon på en strand som ser ut som briller. Foto

På tross av pessimisme knyttet til ANC og til det politiske lederskapet har Sør-Afrika en historie som det er grunn til å fasineres av. Jeg blir påminnet den når jeg går langs strandpromenaden i Cape Town og oppdager en kunstinstallasjon, en skulptur av et par store brilleglass. Når man først oppdager installasjonen tror man den peker ut mot havet, men når man går bak brillene oppdager man den er rettet mot Robben Island, stedet der Nelson Mandela sonet i 27 år. Brillene blir ikke bare et symbol på kampen mot apartheid, men kampen mot en 400 år lang segregeringshistorie. Symbolikken kjennes sterk, da rasismen som brillene setter søkelyset på, fortsatt lever på ulike måter i hverdagslige samtaler jeg har møtt på min reise her. «The boy are coming on Thursday», sa huseieren vi leide til i Cape Town i mai. Uttalelsen handlet om den svarte mannlige hushjelpen som ville komme og fikse noe litt ute i uka. Og et par dager senere uttrykte den sammen huseieren om den kvinnelige svarte hushjelpen. «Her name is «Niswe», or I don’t know if that’s her real name, but I call her that and she never complains». Både «the boy», «she never complains» når hennes navn ikke blir sagt riktig, har klare rasistiske røtter. Apartheid er ikke bare historie, det utspiller seg i det hverdagslige, både i språk og væremåte. Dette gjør brilleglassene med optikk mot rasisme og segregering så sterkt. Og det inspirerer meg i mitt prosjekt om inkludering og estetisk tilnærming til læring. I november starter jeg derfor et prosjekt hvor elevrådet på Huseby barneskole skal hjelpe meg å lage et undervisningsopplegg for skolen i januar 2022. Det skal nettopp handle om rasisme og diskriminering. Med disse brillene i bakgrunnen skal 3. til 7.trinnselever diskutere og snakke om hvor rasisme og diskriminering skjer i vår egen kjente kontekst, i Norge, og med Sør-Afrikas historie som bakteppe.

Så langt om en reise i kontrastenes land i kontrastenes tid. For til tross for vanskeligheter og uforutsette hendelser, tar ikke det bort verdien og betydningen av et slikt opphold. Takk til Forskningsrådet og til NAFOL for støtte og hjelp for å realisere en unik erfaring som dette! Glad jeg ikke fulgte Ragnar Semundseth sitt reiseråd nr. 10 og ble hjemme😉

Audun Mollan Kristoffersen. Foto