Reisebrev fra Queensland University of Technology

Skrevet av Evelyn Eriksen, 2016

Hvordan er det egentlig å være borte fra Nord Norge i 6 måneder? Det har jeg aldri prøvd før. Vil jeg savne å være hjemme i nord? Hva vil jeg savne? Det var en god mulighet til å undersøke dette gjennom å reise ut av landet på utenlandsopphold som doktorgradsstipendiat. Jeg var heldig å bli invitert til Queensland University of Techonology (QUT) i Brisbane.

Først i dette reisebrevet vil jeg takke UiT Norges arktiske universitet og NAFOL som gjorde det mulig for meg å reise, gjennom å bidra med generøse stipend og gode ordninger for oss stipendiater til å drive forskningen vår ved andre institusjoner. Tusen takk! Det har vært en gave og et privilegium. Jeg er meget takknemlig.

Jeg var heldig å kunne ta med min samboer, Hroar. Det å kunne ha med seg sin nærmeste, betyr mye. Mye mer enn jeg først hadde tenkt. Det reflekterte jeg over mange ganger i løpet av oppholdet – alle de fine opplevelsene som vi fikk sammen – det ville ikke være det samme om jeg hadde fått alle disse, uten å ha min samboer å dele disse med.

Vi ankom Brisbane i slutten av juli. Hvis noen lurer – så ja, immigrasjonsmyndighetene er akkurat så strenge som du kanskje har sett på «Border Control» og den slags. Det er nærmest forhør, før man slipper inn i landet. Men har man først sluppet inn, ja da er Australia det perfekte land å være gjest i. Gjestfriheten hos den gjennomsnittlige australier er enestående. Det erfarte vi mange, mange ganger.

QUT har to campus i byen, Gardens Point og Kelvin Grove. Jeg hadde kontor på Faculty of Education, Kelvin Grove. Begge campusene er vakre steder. For en finnmarking på tur, ser bygningene ut som slottet vårt i hovedstaden. Og her skulle jeg jobbe de neste 5 månedene. Veldig stas.

At Australia har et flott og mangfoldig dyreliv, det visste jeg. Men at dette dyrelivet var så nært byen og til og med på og inne i bygningene på universitetet, det hadde jeg kanskje ikke sett for meg. Det var et yrende dyreliv. Med både ibis, kalkuner av ymse slag og søte possum og mye mer. Og en og annen edderkopp her og her. Litt større enn de vi har her hjemme.
Skiltingen er tydeligvis ikke så lett å lese for en skarve ibis, som gjerne kommer for å lunsje. Det er ikke rart, for det har flere gode restauranter på universitetet. 3 sovenede possum sov trygt dagen lang, inne på A-blokk, hvor jeg hadde kontor.

Jeg opplevde å bli tatt godt imot av ledelse og kollegaer ved School of Early Childhood. Min plan med oppholdet, var å arbeide med en artikkel og være med og delta i et arbeidskollegium ved et annet universitet. Over tid. Noe hjemmekontor var derfor helt uaktuelt, og med så flotte omgivelser, så var det helt utelukket. Som planlagt del av oppholdet, avholdt jeg også et seminar som ledelsen ved instituttet inviterte til. På seminaret presenterte jeg mitt PhD-prosjekt og UiT Norges arktiske universitet.

Jeg deltok også på en del møter, utenom skrivingen på artikkelen. For eksempel deltok jeg på instituttmøtene ved School of Early Childhood. I begynnelsen var jeg komplett forvirret. Universitetssektoren i Norge er jo kjent for å bruke både fremmedord, og ikke minst akronymer i tide og utide. Instituttet mitt i Brisbane, var heller ikke noe unntak i så måte. Så nå har jeg lært hvordan det er å være fullstendig kontekstløs, sitte rundt et bord og høre på samtaler – som jeg rett og slett ikke aner hva de snakker om, selv om jeg forstår ordene enkeltvis – i alle fall en god del av dem. Hva betyr egentlig SEC? Og en hel del andre fine forkortelser og akronymer… Jeg var vel kommet til oktober, før jeg forstod at SEC, ja det er navnet på instituttet – School of Early Childhood. Jaha! Og sånn gikk nå dagene…

Jeg fikk også mulighet til å delta på forskningsgruppemøter. Dette var lærerikt. Under disse møtene har jeg opplevd spennende måter å samarbeide på, og ikke minst å drive fram og diskutere forskning på. Under et forskningsgruppemøte ble for eksempel en 3-minutters film-sekvens av en dialog mellom tre barn, vist og diskutert. Samtalen var også transkribert på forhånd og ble delt ut. Denne dialogen drøftet vi i to timer! De ulike perspektivene som kommer fram gjennom en slik samtale var mange. Dette var en spennende og finfin metode for å drøfte data på og som jeg tar med meg hjem til nord.

Jeg hadde et håp om å kanskje kunne inspirere australske kollegaer til å reise til oss i nord og til vårt universitet i løpet av mitt opphold i Brisbane. Og to av mine nye australske kollegaer, valgte nettopp å gjøre det. Professor Jo Lunn Brownlee og Lyndal O`Gorman reiste til Alta og Finnmark i mørkeste november 2016. De besøkte Alta en uke. Jeg hadde laget et opplegg for dem hele uken, med besøk i utendørsbarnehage, tur til Sametinget og mer. En av dagene holdt de forelesning ved Campus Alta. Jeg vil særlig takke mine kolleger i Alta som deltok i planleggingen, tok dem vel imot, og arrangerte en flott dag for både dem og studentene våre. Forelesningen var meget godt besøkt og studentene våre i Alta deltok aktivt under dette arrangementet. Det er neppe siste gangen vi ser Jo og Lyndal i Alta. For to barnehageforskere som har erfart at barnehagebarn må gå inn, og at barn i Brisbane blir holdt hjemme av enkelte foreldre, når det regner, var det spesielt å se våre unger i Alta. De lekte ute i snøen dagen lang i november-Alta. Den dagen de besøkte den ene barnehagen var ikke kaldere enn minus 10-12 grader i Alta.

Jeg skulle altså måtte reise ut av Finnmark og til Australia, før jeg for første gang gjennomførte lyd-bilde-undervisningen. Campus Alta er kjent for å ha en skokk med folk (les: forelesere) som er reisende i undervisning, men ikke minst tilby nettundervisning over en lav sko… Men jeg har vel ikke vært den mest ivrige av de ansatte der. Jeg ble invitert til å bidra inn i en forelesning om barn som utsettes for seksuelle overgrep, sammen med en dyktig forskerkollega i Brisbane, Kerryann Walsh. Dette var en spennende mulighet til å forelese om et viktig tema. Vi begge erfarte at det er mange fellestrekk knyttet til forskningen i Norge og Australia på dette feltet. Studentene som deltok på denne nettundervisningen kom fra flere steder i verden – også Skandinavia. Er jeg mindre skeptisk til nettundervisning nå? Etter å ha erfarte det selv. Nei. Jeg er mer skeptisk. Hvis formålet er å lære om fakta om seksuelle overgrep, fakta om omsorgssvikt eller barn i sorg, eller fakta om relasjonsvansker – vel, så er kanskje nettundervisning greit nok. Men hvis hensikten er å øve opp handlingskompetansen og å forstå seg selv – for eksempel hvordan en som student reagerer i en situasjon hvor en som lærer møter barn utsatt for overgrep, mishandling, barn i sorg eller barn som har relasjonsvansker – så mener jeg enda sterkere enn før, at vi lærere må ha studentene tilstede fysisk – fordi det er relasjonen som er lokus for kunnskap.

På slutten av oppholdet mitt ble det også tilrettelagt for et besøk i en lokal barnehage. Dette var C&K Herston Road Community Long Daycare Centre. Jeg møtte fine fagfolk som var engasjerte i jobben sin og fikk mulighet til å spørre om det meste. Metoder og alskens ting. Slik som vi lærer barn i arktiske strøk å beskytte seg mot kaldt og ugjestmildt vær, lærer ungene i Brisbane det samme. Men de lærer antakelig litt mer om å beskytte seg mot solen. Australia har verdens høyeste forekomst av hudkreft og et meget tynt ozonlag. Midt under besøket kom jeg til å spørre om hva en barnehageplass kostet. Svaret jeg fikk var «99 dollar». Jaha! «Pr. dag!». Det vil si over 600 norske kroner pr dag og at en fulltids barnehageplass koster over 12 000 kroner i måneden. At australske mammaer og papper arbeider mye for å kunne ha sine barn i barnehagen, er vel ingen overdrivelse.

Brisbane har et eget barnesykehus, Lady Cilento`s Childrens Hospital. To av lærerne ba studentene på barnehagelærerutdanningen om å organisere ulike baser med aktiviteter inne på sykehuset og inviterte barnehagebarn fra barnehager i nærheten til å delta. Jeg deltok som «flue på veggen» hele dagen. Det var inspirerende å se spente og glade barn i hopetall, de mange entusiastiske studenter som skapte så mange forskjellige aktiviteter, samtidig som det nok var delvis kaotiske tilstander med så mange barn og grupper på et stort åpent område inne på sykehuset. Jeg var heldig å få en omvisning på sykehuset i løpet av dagen med en av pedagogene som arbeidet ved sykehusskolen, og fikk lære om de særlige utfordringer det er å drive opplæring når elevene er alvorlig syke.

På slutten av oppholdet ble jeg invitert til å delta som del av den akademiske prosesjonen ved vitnemålsutdelingen til alle studentene ved fakultetet. Dette var stor ære og med pomp og prakt.

Jeg hadde lange dager på kontoret under hele oppholdet – men det rare var likevel alltid denne litt gnagende følelsen av å egentlig ikke jobbe. At jeg var på ferie. Denne følelsen varte hele oppholdet. Jeg fortalte om dette til en norsk kollega, som er ansatt på QUT i Brisbane. Hun bare blåste av det og sa: «Sånn har jeg det fortsatt. Etter 5 år her. Du trenger ikke å ha dårlig samvittighet, Evelyn».

Så hva er resultatet etter å ha arbeidet her i et semester? Jeg opplever å ha fått et utvidet faglig nettverk som er viktig for mitt arbeid og jeg kjenner til mer internasjonal forskning på feltet, enn da jeg dro. Men best av alt: Jeg og en av mine nyvunne kollegaer i Brisbane, har planlagt et fellesprosjekt og skal etter planen delta under ECER 2017 i København med felles paper, med tema knyttet til barns rett til utdanning og barnekonvensjonen.

Litt om livet utenom universitetet

Jeg og min samboer vært mye på farten og forsøkt å få med oss mest mulig av vakre Australia, både på kveldstid og ikke minst i helgene. Vi har møtt på så mye flotte folk som har brukt av sin tid, invitert oss med og vist sine fineste steder i Queensland. Vi har sett noen av de vakre og spektakulære regnskogene, fjellene, de fantastiske strendene og dyrelivet som de har, både over og under vann. Disse bildene legger jeg ikke med dette reisebrevet, for da tror kanskje leseren at vi bare var på tur hit og dit. Og ja, vi har sett Great Barrier Reef! Det var intet mindre enn ren lykke.

Men mest av alt, vi har sett vakre Brisbane. Vi har vandret rundt ganske store deler av byen, reist med buss, og med den herlige Citycat som kjører i rute opp langs elva som bukter seg igjennom Brisbane. Vi har sett de kuleste pubgatene og fancy shoppingområder, skyskrapere, men også alle de fine parkene som byen har. Det er lett å være gjest i byen.
Og tilslutt kom julen til Brisbane. Byen pyntes opp og det er mye å se på av parader og julemarkeder og mye mer. Her er fra King Georg Square i desember. City Hall blir omgjort til en stor scene hvor det går tegnefilmer for barn (og for oss barnlige voksne) om kvelden – på veggene.

Hvordan er det egentlig å være borte fra Nord Norge i 6 måneder, spurte jeg innledningsvis. Og ville jeg savne å være hjemme i nord? Nja…. I Brisbane var livet så velsigna lettvint. Vi trengte ikke å tenke på snømåking eller is-skraping av bil, eller om vi har nok bjørkeved på boden for vinteren. I Brisbane går bussene hvert 2-3 minutt. I Alta går det ikke buss her vi bor, selv om vi er kun 6 minutters kjøretur unna sentrum. Vi tok heisen ned fra 9. etasje til 1. etasje – så var vi praktisk talt på restauranter og de butikker som man trenger. Det var stort «grønnsaksmarked, pluss mye annet marked» hver lørdag i gata vår. I løpet av morgenkvisten ble det rigget et marked som åpnet kl. 7 om morgenen. Bare å ta heisen ned – så var vi på marked. Helt surrealistisk for en finnmarking som er vant med litt avstander. Vi trengte heller ikke lengre å måtte huske på å ta med jakke, når vi dro en liten tur til sentrum. «Æ trur at været hold sæ» – ble et ofte brukt sitat. For nordboere var dette pussig, men også helt fantastisk å oppleve. Hver dag var været sånn akkurat passelig varmt, med noen ganske så få og korte unntak. Å gå uten sokker på beina i nesten 6 måneder – det har vært hverdagslykke. Hva savnet jeg? Alle de nære? De traff jeg jo jevnlig på Skype eller på Messenger. Så de rakk jeg heller ikke å savne. Vel, jeg savnet hunden vår Ringo. Det kjente jeg veldig på. Så savnet jeg leverpostei, kaviar og rekeost. That`s it!

Top