Konferanseblogg

ECER

Konferansedeltagelseer ikke bare lutter lagkag

(På norsk: Konferansedeltakeles er ikke bare, bare…)

Selve reisen

Jeg har vært på ECER konferanse i Bolzano. Som dere vil se i linken til konferansen, så er Bolzano en superfin, liten og nydelig middelalder by omringet av vakre fjell. Min følgesvenninne og kollega (Anne-Grethe Kaldahl) og jeg hadde bestilt billetter til turen og booket oss inn på et fint hotell i god tid før avreisen. Dessverre var vi ikke klar over at hotellet vårt lå ca. 50 minutters rask gange fra universitetet hvor konferansen ble avholdt. I tillegg lå hotellet midt ute i et overraskende massivt industrikvarter som sto i sterk kontrast til idyllen inne i sentrum av byen. Jeg hadde planlagt at vi skulle leie sykkel, men det fikk jeg aldri tatt meg sammen til å få ordnet med. Så vi tok buss, taxi eller gikk til og fra sentrum hver dag.

Vi måtte reise fra Gardemoen gry tidlig søndagen før konferansen begynte mandag morgen. Helt jeg siden billettene var bestilt hadde jeg gruet meg til å skulle være på Gardemoen allerede kl. 5.45. Når selve pakkingen begynte og avreisedagen nærmet seg, begynte jeg for alvor å angre på at jeg i det hele tatt hadde meldt meg på konferansen. Men når jeg først hadde kommet meg til flyplassen og oppdaget at jeg ikke var den eneste der, falt den verste anger til ro. Vi skulle reise fra Oslo til Verona og videre med tog fra Verona til Bolzano. På hjemreisen skulle vi med tog i 4 timer fra Bolzano til München og med fly fra München til København og videre til Oslo. Dessverre fikk vi ikke bestilt togbillett i god nok tid i forveien så vi kunne ikke få sitteplass. Men vi var heldige å få plass i spisevognen. Det første som møtte oss i denne fine vognen med hvite duke og store vinduer til å nyte utsikten, var ca. 15 menn på vår egen alder som skrålende, sang supporter sanger så høyt at vi andre i caféen ikke kunne høre hverandre når vi forsøkte å snakke sammen. Først trodde jeg de var nynazistiske italienske ishockey supportere, men skjønte etter hvert og litt triangulering at de bare var gutter på vei til polterabend/utdrikningslag hos en felles ven i München. Da ble de egentlig litt sjarmerende å se på, i motsetning til det de umiddelbart fremsto som.

Faglig og personlig utbytte

Mens vi satt rundt det lille bordet i cafeen kom vi i snakk med et hyggelig ungt par som ble imponert over at vi hadde vært på en sådan stor konferanse med 3000 utdanningsforskere. De var begge studenter fra Hamburg, som hadde hørt så mye bra om skolen i Scandinavian. Da de spurte oss hva som var den viktigste tendensen eller bidrag fra konferansen som vi hadde fått med oss, klarte jeg dessverre ikke å svare dem. Jeg kom med en halvkvedet vise om at det var vanskelig å sette ord på akkurat dette, samtidig med at jeg fikk dårlig samvittighet over at jeg ikke selv hadde tenkt igjennom dette spørsmålet noe før. Men når jeg tenker etter, så har jeg tatt med flere positive erfaringer med meg hjem fra konferansen. For det første så opplevde jeg for første gang ut av de 7 gange jeg har presentert på internasjonale konferanser at jeg hadde kontroll på min prestasjonsangst.

For første gang hadde jeg presentasjonen helt klart før avreise og jeg følte meg rolig innvendig både dagen før, under og etter selve presentasjonen. Jeg kunne til og med være ordentlig tilstede i rommet og ta inn over meg den responsen jeg fikk fra de som var tilstede (ca. 10 mennesker). Det hadde jeg ikke opplevd før. Det var veldig hyggelig at flere av mine medstipendiater, kollegaer og veileder kom og var tilstede på min presentasjon. Det er sånne ting man setter veldig pris på når man er på konferanse. Så som 51 åring falt endelig nervene litt på plass. Det var kanskje på tide kan man vel si. I tillegg satte jeg også veldig pris på å snakke om Dewey og Biesta med en av mine medstipendiater (Eirik Aarskog), veiledningen jeg hadde med min biveileder (Marit Ulvik) og hyggelig samvær med de vi kaller atletseksjonen (som Øystein Winje fra Nafol kull 9 a, foretrekker at vi kaller kroppsøvingsfolket).

Det å delta på en så stor konferanse er på mange måter en utfordring. Både det å være sammen med så mange mennesker fra morgen til kveld i en hel uke i trekk. Selve det å reise, bo på hotell og forholde seg til så mange inntrykk og forventinger er etter min mening ganske krevende. Jeg har innsett at det fordrer minst en dags hvile i min egen seng, før jeg er klar for å ta fat på nye arbeidsoppgaver. I fremtiden skal jeg prøve å bli bedre på å hente meg inn underveis på konferansen. For eksempel se fjernsyn en kveld alene, eller bare sitte og strikke litt et sted.

Men «above all» så er det en glede å kjenne på at vi er mange som holder på med det samme arbeid. Vi styrer på med mange av de samme tingene, tenker mange av de samme tankene og trenger hverandre til å lytte og involvere seg i hverandres arbeid, også selv om det bare er for en kort stund, i et tilfeldig klasseværelse, på den samme sesjon, på et universitet midt inne i Europas hjerte.

Utsikt Bolzano. Trær og fjell.
Gater i Bolzano. Hus.
Top