Konferanseblogg

Forskningsformidling som kulturmøte ved konferanse i Taiwan

av Anna-Lena Østern, 29. august 2012

Forskningsformidling ved internasjonal konferanse kan være så mangt.  Ved en konferanse om dansepedagogikk Dance, young people and change, ved University of Fine Arts  i Taipei, Taiwan en varm uke i juli (uten taifun),  møtte jeg en internasjonal miks av dansepedagogikkforskere,  profesjonelle dansere, og unge danselærerstudenter. Konferansen hadde tradisjonelle paperpresentasjoner, men også deling av «best practice» gjennom workshop, forelesningsdemonstrasjoner, masterclass  og forestillinger. Konferansen hadde 1000 delegater, og det betød at den som siktet seg inn på en workshop som begynte klokken halv ni måtte stille seg i kø klokken syv om morgenen for å få plass.

Grunnlagstenkning om dans som demokratiprosjekt i plenarforelesninger

Ved plenarforelesningene ble det tatt opp store grunnlagstemaer om dansens betydning i ulike kulturer. Eksempler på både bredde og spiss i dans som kulturfenomen ble belyst med forandring som samlende begrep: dance and social justice, teaching dance, dance learning, curriculum, education of dance teachers and artists – noen av de samlende temaene for konferansen.

Utfordringer i forskningsformidling

Det var helt tydelig at jeg deltok i en konferanse med dansere – de beveget seg som dansere med god holdning og flott energi, men kun unntaksvis kom dette fram i forskerpresentasjoner. Da ble mange litt kjedelige og fomlete. Akademisk formidling som sjanger har virkelig plass for fornyelse. Den akademiske presentasjon jeg husker best var en presentasjon av et arbeid med utsatt ungdom i Brasil – jeg husker temaet godt og så husker jeg at han som presenterte plutselig viste et grunntrinn, og spurte om noen ville prøve (og det ville mange). Han brøt ut av den akademiske sjangeren for en liten stund; det var likevel helt faglig det han gjorde og det forklarte et poeng i fremstillingen.

Utfordringer i uventet tilhørergruppe

Jeg presenterte sammen med en kollega et paper om kunstnerisk veiledning. Mitt mål var å karakterisere den kunstneriske veiledningen en koreograf gir i en kollaborativ prosess. Min kollega behandlet samme tema, men med et innenfra perspektiv. Min hensikt var videre å utfordre den pedagogiske veiledningsdiskursen i lærerutdanning – og se om mer kunstneriske tilnærminger kunne tilføre pedagogisk veiledningsdiskurs et vitaliserende element.  Vi hadde 20 minutter til presentasjonen – og våre tilhørere var 15 danselærerstudenter fra Singapore og 5 forskere innenfor dansepedagogikk fra New Zealand, Papua Nye Guinea, Finland og USA.  Det var fint å ha fem forskere som tilhørere, mens jeg tror de 15 tindrende glade studentene ikke helt visste hva vi snakket om. Jeg kan ikke si at vi nådde helt frem til studentene fra Singapore, men videoklippene vi viste fra koreografiarbeidet var i hvert fall informative.

Nye perspektiv på forhold for forskerstudenter her og der

Jeg lærte mye denne uken gjennom å bruke min egen tilværelse i Norge som referansepunkt. Med tanke på NAFOL så lærte jeg for eksempel av Ph.D.-studenten Naomi, fra Papua Nye Guinea, at kulturforsking kan ha ganske annerledes vilkår enn i Norge. Naomi jobber på Papua Nye Guinea, har veilederen sin i Auckland, New Zealand, en professor på kunstnerisk grunnlag (en danser fra nasjonalballetten). På grunn av disse forholdene bruker hun to døgn for å komme seg på veiledning.

På min lange hjemreise klinget et buddhistisk ordtak jeg hadde hørt under denne uken i hodet: My past is my present is my future. Et tredimensjonalt narrativt rom med alle muligheter i forskningsprosjekt.

Anna-Lena Østern