Konferanseblogg

In SEA Congress 2018 Finland

Skrevet av Monica Klungland

Forkortelsen In SEA står for International Society of Education through Art. Det er en internasjonal organisasjon som har til hensikt er å fremme forskning og praksis i kunstutdanning på alle nivåer, fra barnehage til universitet. Også kunstpedagoger fra museumssektoren og kunstnere som engasjerer seg med sosial kunst er tilknyttet organisasjonen og deltar på konferansen. Den årlige konferansen avholdes hver sommer og var i 2018 lagt til Aalto University i Helsinki. Konferansen strakk seg over fire dager, fra mandag 18. juni til torsdag 21. juni. Jeg var tilstede alle dagene.

Jeg startet i stipendiatstilling i september 2017, og sendte inn abstract til konferansen allerede i oktober. Jeg var altså på det tidspunktet knapt kommet i gang med forskningsarbeidet mitt. Abstractet ble vurdert og akseptert, og jeg kunne gjennom vinteren skape meg forestillingsbilder av meg selv som snakket på en stor internasjonal konferanse om prosjektet mitt. Ikke bare skulle jeg snakke på en stor konferanse, men jeg skulle snakke på engelsk. Det var skremmende, og det var motiverende. Den halvtimes-lange spaserturen frem og tilbake til jobb gjennom vinteren og våren ble med engelske podcast og lydbøker på øret.

Jeg var så heldig at jeg reiste til konferansen sammen med både min hovedveileder og biveileder. De hadde selvsagt allerede kontakter og bekjente i miljøet som også jeg fikk gleden av å møte og bli kjent med. I tillegg til at vi hver for oss holdt våre egne paperfremlegg, hadde vi tre et felles fremlegg. Et par dager før jeg skulle holde mitt eget fremlegg fikk jeg altså mulighet til å kjenne på tryggheten det ga å ikke stå der alene. Vi snakket om fagfornyelsen i den norske læreplanen og om vårt engasjement og våre innspill i høringsprosessen.

Jeg holdt mitt eget fremlegg den siste dagen. Denne våren har jeg gjennomført feltarbeid. Jeg har samarbeidet med elever og lærere og deltatt i kunst- og håndverksundervisningen på 7. trinn på en lokal barneskole. Initiert av meg ble undervisningen lagt opp med fokus på «kunst som hendelse». På et avgrenset område i skogen i nærheten av skolen fikk elevene tildelt mengder av garn og snorer i ulike kvaliteter. Introduksjonen var at de kunne velge seg et nøste og knytte enden fast, deretter skulle de begynne å bevege seg. Om de fikk noen ideer underveis, ble de oppfordret til å prøve dem ut. Hendelsen ble filmet med tre action-kamera montert i brystsele. Både jeg og elevene bar kamera. I tillegg har jeg i løpet av dette første året gjennomført kurs i vitenskapsteori og kunstfaglig metode. Jeg hadde derfor film og bilder fra feltarbeid å vise i presentasjonen min, og valgte å snakke om den bevegelige forskerposisjonen i kunstfaglig forskning. Det gikk bra! Presentasjonen hadde jeg selvsagt forberedt godt og øvd på, så jeg var mest spent på spørsmål og kommentarer som ville komme i etterkant. Det kom mest spørsmål av den typen som var enkle å svare på, for eksempel om den praktiske gjennomføringen av feltarbeidet. Men jeg opplevde også å få spørsmål som både var vanskelig å forstå og som jeg ikke visste hvordan jeg skulle svare på. Jeg valgte da helt ærlig si at jeg ikke kunne svare, men at jeg ville ta med meg spørsmålet videre i mitt arbeid.

Det mest interessante for meg var at jeg i løpet av konferansedagene kom i kontakt med internasjonale kolleger som deler mine interesser. Jeg møtte pedagoger fra andre land som kunne vise til lignende praktiske prosjekter med barn, snorer og bevegelser i naturen, og jeg møtte folk som arbeider ut fra de samme teoriene som meg. Jeg sitter igjen med navn og adresser til folk i Norge, Sverige og Ungarn som har prosjekter jeg skal lese meg opp på, og som jeg skal forsøke å holde kontakt med.

Konferansedagene var lange, med et spekket program. Men jeg fikk likevel mulighet til å oppleve Helsinki. Den ene ettermiddagen dro jeg sammen med min hovedveileder og et par av hennes bekjente på fottur i nasjonalparken Nuuksio. Vi opplevde finske skoger og stille innsjøer. Jeg fikk også anledning til å besøke utvalgte kunstmuseer, både som en del av konferanseprogrammet og på eget initiativ. Jeg valgte også å forlenge oppholdet mitt og bli i Helsinki i helgen sammen med min mann. Vi fikk med oss finsk midtsommerfeiring med folkefest og bålbrenning. Vi ruslet gatelangs i byen med butikker som var feriestengt på grunn av midtsommerfeiringen, og vi tok båt ut til øyene. Vi var typiske turister og oppsøkte Sibeliusmonumentet og Alvar Aaltos Finlandia Hall.

Også Trump og Putin har vært i Helsinki i sommer, men jeg lurer på om ikke min bragd var større. Jeg gjorde det! Jeg dro til den store internasjonale konferansen og snakket på engelsk om prosjektet mitt. Tankeforestillingene fra vinteren ble virkelige. Jeg er en forsker i utvikling og bevegelse. Takk til NAFOL som gir økonomisk støtte til slike reiser og som oppmuntrer til internasjonalt samarbeid. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Monica Klungland utenfor Alvar Aaltos FInlandia Hall. photo

Ved Alvar Aaltos Finlandia Hall

Monica Klungland ved Sibeliusmonumentet. photo

Ved Sibeliusmonumentet

To personer ser på kart på en vegg i nasjonalparken Nuuksio. photo

Legger en plan for vandring i nasjonalparken

Monica Klungland holder sin presentasjon. photo

Fra min presentasjon

Midsommerfeiring med bålbrenning på stranden. photo

Midsommerfeiring med bålbrenning

Top