Konferanseblogg

EECERA 2018

Budapest 28.–31. august

Skrevet av Merete Mortensen

Et første møte med en mektig by, og et første møte med en mektig konferanse! ECCERA ble for meg det «internasjonale gjennombruddet», et godt møte hvor man virkelig forstår at man er en brikke, en viktig brikke, i et større puslespill om kjærligheten til barna.

I år var vi mange ble vi fortalt under velkomsttalen, ja, årets konferanse hadde deltakere fra alle verdensdeler, hele 52 land var representert! Dere skjønner kanskje da at det ikke var bare å gjøre symposiumvalg, hvem skulle man egentlig gå og høre? Jeg var ikke den eneste som erfarte at spesielt interessante symposium ofte gikk parallelt og daglig stod man i valgets kvaler. Men, sånn var det, så da var det bare å bruke kaffepauser, lunsjer og «transport-etapper» fra symposium til symposium og dokøer til å snike til seg enda mer informasjon, for her gikk det unna!  Det var som å stige om bord på en karusell som gikk fortere og fortere, og jeg må innrømme at når kvelden kom var jeg både litt ør og svimmel av dagens turer.

«Europa er et tøft sted å være om du er barn nå» uttrykte barne- og familieministeren i Ungarn, Nora Milotay. Et flertydig budskap, men hovedfokuset var riktignok på flyktningbarn, og vi ble oppfordret på det sterkeste til å inkludere dem i våre tanker i arbeidet med demokratiske verdier. Jeg har lyst å tipse om en film som ble vist oss, Escape from Aleppo – Children on the Frontline, heter den og du finner den på Youtube. Det var Karen Block fra Australia som introduserte oss for filmen i forlengelse av at hun minte oss på at vi må ikke glemme at flyktninger er midlertidig. Hun skammet seg over flyktningpolitikken i Australia fortalte hun, salen applauderte, en applaus som stod i kontrast til stillheten i kjølevannet av filmen, håper du tar deg tid til å se den ut.

I løpet av de kommende dagene valgte jeg symposiums som hadde hovedfokus på profesjonalisme, på verdier, på kvalifisering og anerkjennelse av de yngste, om studenters subjektiveringsprosesser, ja, i hovedsak temaer som jeg brenner litt ekstra for innenfor feltet. Mange interessante vinklinger og litteraturtips, men ikke minst, rokking av forforståelser og tatt-for-gitt-heter. Jeg glemmer ikke en deltaker som uttrykte en forbauselse over at barnehagen i Norge virkelig hadde et egent mandat. Summa summarium, dette var møter med engasjerte forskere som hadde en tydelig stemme og som satt en agenda, og så plutselig var det min tur…

Jeg var en del av et selvorganisert symposium som handlet om å implementere verdier i barnehagen, og mitt bidrag tok utgangspunkt i forskningsprosjektet om danningsforståelse.

18 personer hadde funnet veien til oss, og jeg skal ikke stikke under en stol at pulsen var høy når jeg «entret scenen». Men, du verden så gøy det var å få lov til å presentere arbeidet sitt, og ikke minst å få lov til å lufte lange uferdige tanker og å tillate seg å være i «in progress».

Det var vel kanskje det som jeg satt mest pris på med hele konferansekonseptet, nysgjerrigheten og ydmykheten for hverandres forskningsprosesser. Så, takk til NAFOLs reisestøtte, deres bidrag gjør slike opplevelser og erfaringer enda mer mulig innenfor et trangt forskningsbudsjett.

Merete Mortensens sesjon på Eecera. Implementing the core values of kindergartens

Top