Konferanseblogg

EECER 2018

Bolzano, Italy

Skrevet av Øystein Winje

Denne reisen startet i Oslo innerst på morgenkvisten, nærmere bestemt mandag 3. september klokken 04.15. Etter flybuss, en kaffe på Gardermoen, to pakker saltstenger sponset av Austrian Airlines og en propellflytur over Østerrikske fjell som burde gi Galdhøpiggen mindreverdighetskomplekser landet vi i Innsbruck. Etter en forglemmelig tur gjennom flyplassen hvor jeg fikk opplyst at kofferten min stod igjen i Wien, fortsatte reisen med tog over Brennerpasset til vårt endelige reisemål, den sydtyrolske byen Bolzano, også kjent som Bozen, eller Alto Adige, alt ettersom om du foretrekker tysk, italiensk eller en blanding av de to. Byen er omkranset av høye fjell og blomstrende vinranker, men fremstår ved første øyekast som lettere schizofren. Alle skilt står både på italiensk og tysk og knödel (tyske raspeballer) og pasta carbonara står side om side ved hverandre i menyen på byens restauranter som om det var den største selvfølgelighet. I tillegg er faren overhengende for at du må bruke både skoletysk og ferie-italiensk for å bestille. I denne lille byen med ca. 95000 innbyggere ble årets European Conference of Educational Research (ECER) avholdt. Ifølge arrangørene var det ca. 3000 påmeldte deltagere. Dette førte til at det foregikk mange parallelle sesjoner, noe som bidro til at det alltid var noe som var verdt å få med seg. En potensiell ulempe var imidlertid var at det jevnt over var lite publikum på hver sesjon. Jeg opplevde aldri mer en 30 personer i publikum på sesjonene jeg var på. For en litt nervøs første-gang-på-en-internasjonal-konferanse-ph.d.-stipendiat passet det imidlertid utmerket. Her var det mulig å forsøke seg, uten fare for at det havnet på alles lepper. Jeg skulle heller ikke presenter før på torsdagen, så jeg hadde godt med tid til å lodde stemningen og se hvordan de mer drevne konferansedeltagerne holdt sine presentasjoner.

Det hadde vært litt utfordrende for hotellene i Bolzano å møte etterspørselen på 3000 besøkende samme uke, så mitt konferanse-kyndige reisefølge hadde leid et hus 20 minutter med bil fra byen. Og her kommer den første erfaringen jeg vil fremheve: reis sammen med andre. Under hele konferansen diskuterte, analyserte og kritiserte professorer, førsteamanuensiser og ph.d.-stipendiater sesjonene vi hadde vært publikum på eller presentert selv. Bedre kurs i vitenskapsteori skal du lete lenge etter. Spesielt spennende var det å diskutere Thomas Popkewitz key-note og hvordan våre ulike perspektiver preget fortolkningene av det som ble sagt. Det noen mente var glassklart, mente andre at var uklart og vice versa. Så, reis sammen med noen eller finn deg eventuelt noen å diskutere med.

Den andre erfaringen jeg vil løfte frem handler også om fellesskapet. Gjennom å reise på konferanser og særlig sammen med andre, åpner det seg mange muligheter for å utvide eget nettverk. Før du vet ordet av det havner du ved siden av en nordmann, svenske, amerikaner eller sør-afrikaner som jobber med noe som tangerer ditt prosjekt. Jeg reiste selv hjem med to artikkeltips og flere nye kontakter.

Så, før jeg forteller om erfaringene med å presentere på min første internasjonale konferanse, må jeg ta dere med tilbake til februar og den tredje erfaringen jeg vil dele med dere i dette reisebrevet, nemlig arbeidet med å utforme abstractet til konferansen. I februar satt jeg og kriget med å samle relevant informasjon om prosjektet mitt i en form som gjorde det tilgjengelig for andre, på engelsk. Selv om det var krevende var dette en flott øvelse i å samle tankene mine og gi det en konkret form. Da jeg endelig fikk sendt av gårde abstractet tenkte jeg at det var så nært fullkomment som mulig. I april fikk jeg beskjed om at abstractet var godkjent, men at dersom jeg ønsket det kunne jeg gjøre mindre endringer i teksten. Jeg bestemte meg for å ta en titt for å se om det var noe som kunne forbedres, og ble overrasket over hvor mye prosjektet mitt hadde utviklet seg på bare et par måneder. Mye av det som stod i det opprinnelige abstractet måtte endres på. Dette førte til at prosjektet ble enda klarere for meg, men gjorde meg også bevisst på hvordan prosjektet og forståelsen av prosjektet utvikler seg uten at jeg nødvendigvis er bevisst på det. Jeg vil uten tvil si at arbeidet med abstractet var det elementet knyttet til konferansen som gav meg mest faglig utbytte. Så, med fare for å høres banal ut, for meg var det mye læring i delta på konferansen slik at jeg måtte skrive abstract. Det gav meg god skrivetrening, bidro med rydde i tankene og hjalp meg med å tydeliggjøre for andre hva jeg egentlig holder på med.

Presentasjonen som jeg holdt under Network 27: Didactics – Learning and Teaching var en beskrivelse av arbeidet med en litteraturoversikt av begrepet «deep learning», eller dybdelæring på norsk. Jeg har skrevet en søkeprotokoll, gjennomført et strukturert søk, lest 1317 abstracts sammen med veilederen min og vi har endt opp med å inkludere 174 studier i litteraturoversikten. I presentasjonen beskrev jeg metoden vi har brukt og noen tentative resultater. Presentasjonen gikk fint og jeg fikk både ros og endel konstruktiv kritikk som vi tar med oss videre i arbeidet.

På kvelden var det felles middag med andre ph.d.-stipendiater, veiledere og andre bekjente forskere og jeg må ærlig innrømme at det var ekstra godt å feire med en øl etter første presentasjon på en internasjonal konferanse. Og etter en ny togtur gjennom Brennerpasset, propellfly over Østerrikske fjell som fortsatt burde gi Galdhøpiggen mindreverdighetskomplekser og to pakker med saltstenger sponset av Austrian Airlines, landet jeg trygt på Gardermoen. ECER 2018 i Bolzano har gitt meg erfaring med å skrive abstract, trening i å presentere prosjektet mitt på engelsk, givende vitenskapsteoretiske diskusjoner med andre forskere og utvidet mitt akademiske nettverk.

Tusen takk til NAFOL for den økonomiske støtten.

Top