Konferanseblogg

Eirik Aarskog ved en kanal i Venezia. fotoECER 2018 – Inclusion and Exclusion: Resources for Educational Research?

Bolzano/Bozen 4.–7. september

Skrevet av Eirik Aarskog

Jeg hadde lenge visst at jeg i løpet av mitt ph.d.-løp ville måtte presentere mitt arbeid for et internasjonalt forskningsfellesskap, og ikke bare for mine kollegaer på egen institusjon og mine dyktige medstudenter i NAFOL’s kull 7. At det skulle bli på EERA’s årlige internasjonale utdanningskonferanse ECER jeg skulle gjøre min internasjonale deby, hadde jeg imidlertid kanskje ikke helt sett for meg. Årets ECER konferanse ble avholdt i den vakre byen Bolzano, eller Bozen som den heter på tysk, og er største by og hovedstad i den autonome provinsen Syd-Tirol, og ligger helt nord i Italia.

Før avreise hadde jeg levert abstract, fått dette godkjent, søkt om midler til å reise, og fått med meg hovedveileder som støtte og som reisepartner. Når vi så skulle begynne å planlegge reisen viste det seg imidlertid, som de sier om Rom, at det fantes mange reiseveier til Bolzano. Faktisk ble de ulike rutene som ulike deltakere hadde tatt ned, et tema som ble flittig diskutert gjennom konferansen, og jeg fikk inntrykk av at mange synes at reiseveien var både frustrerende og til tider vanskelig.

Jeg er imidlertid meget fornøyd med reiseruten jeg og min veileder valgte. Min reise startet tidlig på morgenen søndag 2. september. Både jeg og min hovedveileder professor Jorunn Spord Borgen, hadde på forhånd bestemt oss for at vi ønsket å reise via Venezia, og bestemte oss for at det å benytte en ekstra dag til å kunne diskutere prosjektets fremdrift og kommende artikler, samt min presentasjon på konferansen, kunne være en god idé. Vi reiste derfor først til Venezia, via København, og tilbrakte en dag i Venezias vakre gater og kanaler, med både faglige samtaler, og god mat. Med på reisen hadde vi professor Gunn Engelsrud, som bidro med faglig innspill og startet mange gode diskusjoner. Etter en natt i Venezia, gikk veien videre med tog, via Verona, til Bolzano, hvor konferansen startet dagen etter. Her møtte jeg Mette og Anne-Grete, begge fra kull 7 på vårt felles hotell. Dette var for meg en meget hyggelig overraskelse, og det var gøy å møte kull-venner i en annen setting enn NAFOL. Vi bestemte oss for å spise middag sammen i hotellets restaurant, og akkompagnert av den mest overprisede og dårligste maten under hele oppholdet, diskuterte vi hva vi ønsket å se på konferansen og hvilke sesjoner og nettverk vi skulle presentere i. Dette ble etterfulgt av en nightcap i hotellets bar, før jeg gikk til sengs spent på hva som ville møte meg dagen etter.

Etter en god natts søvn, og en vesentlig bedre frokost enn foregående middag, åpnet konferansen i “teaterbygget” tilknyttet  “the Free University of Bozen-Bolzano”. I åpningsseremonien ble vi fortalt at universitetet i Bolzano, var et ganske stort universitet som var finansiert via provinsen Syd-Tirol, og ikke via den italienske stat. Videre ble det fremhevet at noe som var spesielt for universitetet i europeisk sammenheng er at universitetet tilbyr undervisning og forskning på tre ulike språk, hvor italiensk, engelsk og tysk, alle er språk som benyttes både i undervisning og forskning ved universitetet. Heldigvis for oss, ble konferansen gjennomført på Engelsk.

I de første dagene før jeg skulle presentere egen forskning var det spennende å utforske og oppdage de ulike byggene som tilhørte universitetet, og gjennom konferansen var vi innom presentasjoner som ble holdt i alt fra folketeateret i Bolzano, til et middelaldersk slott. Innholdet i de ulike presentasjonene var også inspirerende, og kanskje spesielt var keynoten til Thomas Popkewitz en presentasjon som fikk meg til å tenke over både pågående og fremtidige forskningsprosjekter, og ulike paradoxer som kan lure bak alskens “gode intensjoner” innenfor utdanningsforskning.

Det å skulle presentere sin egen forskning for et internasjonalt forskningsfellesskap, var både spennende og litt nervepirrende. og jeg må innrømme at jeg ikke husker så mye av min egen presentasjon, den opplevdes som over før jeg følte jeg hadde startet, men i ettertid ser jeg at det var utbytterikt både å presentere på engelsk og det å få tilbakemeldinger fra internasjonale forskere som forsker innenfor samme felt som meg.

Alt i alt vil jeg si at konferansen, det å presentere egen forskning, og det å kunne oppleve å diskutere innlegg fra en slik konferanse sammen med min veileder, resulterte i et meget utbytterikt opphold. Både i forhold til mitt pågående prosjekt, men også i forhold til fremtidig arbeid innenfor akademia. Jeg vil sterkt anbefale å dra på en konferanse sammen med egen veileder, og ser frem mot neste års konferanse i Hamburg, som jeg etter årets opplevelser har et sterkt ønske om å delta på.

Universitetsbygg i Bolzano. foto

Top